17.Mai er vi så glad i?…

Vel, for noen er det vel ett faktum men, jeg må være ærlig. Jeg er da født og oppvokst i Norge. Jeg er 100% norsk.
Men, jeg liker ikke 17.Mai noe særlig. Det er en dag jeg fint kan velge vekk å heller sitte hjemme å se en film eller noe.
En person sa det så fint til meg ”du er en kald jævel” når jeg svarte på spørsmålet om jeg likte 17.Mai og hvorfor. Jeg måtte nesten ha det med. Det kom så direkte og kanskje er det sant.
Jeg vet ikke hva det er men, jeg klarer liksom ikke helt se sjarmen med 17.Mai. Vi går tog, hvorfor tog? Hvem kom på at vi skal gå en x-lang vei i samlet flokk?
Da jeg var mindre var 17.Mai kjempe messig, da var det endelig noe som skjedde på øya jeg bodde men, også noen av de flaueste minnene var fra 17.Mai der ute i havgapet. Jeg kommer ikke over trillebåren med korpsmusikk som vi måtte trille fremst. ”ja vi elsker” har aldri blitt det samme etter!
Jo da, pølse i brød, is og annet godt er jo supert når man er barn men, mister litt magien når barna blir til ungdom.
Norge må også ha kanskje verdens vanskeligste nasjonal sang, der vedlig få av Norges befolkning kan lengre en 3 vers. Det er litt imponerende. De fleste klarer max 2 åsså nynner de på resten. Men så har nå sangen, hvor mange vers? 10? Mange i allefall.
Men, kanskje 17.Mai en gang vil være noe for meg også, kanskje det er alders bestemt. Jeg må bli elde først, kanskje bli en foreldre selv for å forstå det. Ikke at jeg kan se at det å bli foreldre er ett pluss for 17.mai gleden, heller den rake motsetningen. Mor står opp sprengtidlig, bruker evigheter på å stryke klær å kjefte opp barna fordi de klarer å lorte seg til før døra ut i det hele tatt har åpnet.
Deretter bærer det ut i et massivt folkehav med fløyter, etter en halv time kanskje en hel time. Blir fløytene erstattet av barnegråt og jammer, da er de slitne. De orker ikke gå langt, de har korte bein og har energi beholdere som trenger oppladning. De skjønner heller ikke hvorfor vi går tog.
Deretter er det is og pølsespising, etterfulgt av kjeft, fordi de har sølt på seg, en ond sirkel. Den dagen mødre, skjønner at det ligger i et barns natur å søle vil kjeft nesten være et daglig onde.
Før klokken er bikket 3 vil du se sentrum flyte over av sinte og slitne barn, oppstaset i fine bunader og dresser/kjoler. De er leie men, foreldrene de er ikke stort mer fornøyde de heller, må ikke tro annet, vi ser dere. Dere er sliten dere også, kanskje mer enn barna. Dere må jo passe på alt.
Er jo morsomt å se de søte små, dekt av is og ketchup. Da de gikk ut døra var de nystelte, kammede og fektet flagget blidt mot himmelen, nå er flagget rullet sammen/slept etter bakken, det nystelte barnet ser ut som den har vært i krigen, håret er bustete og skittent, hendene er møkkete, buksa og alle andre klær også møkkete, jord/støv/is/ketchup (sett inn det som passer).
Mor og Far ser på hverandre, så på barnet og deretter vekk igjen, delvis på grunn av latter anfall og litt på grunn av at de er oppgitte over at de ikke klarte å unngå det uunngåelige.
Jeg vet ikke jeg, kanskje man må finne sin måte å feire dagen på.
Noen liker den billige isen, det er jo blitt en offisiell is-dag, hvert år er det en eller annen unge med is-bart (kommende trønder kanskje) som blir intervjua ”har du spist mange is til nå da?”..
Eller man kan se på korpsene, russe-togene, skolene, folket, gå i toget selv, jeg vet ikke jeg men, foreløpig så føler jeg meg gammal angående 17.mai ”en bråkete og slitsom dag” føler det er litt gammalt å si men, jeg finner ikke noe bedre ord for det.
Men for all del, de som liker dagen, nyt den. Den er skapt for fred og fordragelighet og glede. La det være en gledens dag. Men hold andre internasjonale flagg unna togene, det er en Norsk helligdag. Jeg er ikke rassist eller har noe mot de innvandrere som er snille og har funnet sin plass i Norge. Men, en Norsk dag, en Norsk helligdag bør kun ha innslag av norske flagg.
Jeg er heller ikke noen stor norsk patriot, noe min tidligere hybel kamerat fikk oppleve da vi bodde på Frøya, han er norsk patriot til fingertuppene. En slik kar som kan alle vers på nasjonalsangen, har bilde av kongeparet på utedassen, gjør nesten honnør til tv’n når kongefamilien er på, en som får med seg alle royale bryllup og happenings.
Dere skjønner tegninga, uansett, Vi hadde våre fighter, jeg ga f… og han fyrte. Men som jeg sa til han, jeg bor i Norge men, jeg føler ingen bo plikt her, jeg kunne godt ha flyttet til ett annet land å følt meg hjemme der. Selvsagt ikke helt på grunn av familie venner osv men, i det store bildet ville jeg vært ”hjemme”.
Mulig det er fordi jeg ikke ble født med ski på bena at jeg ikke føler meg patriotisk og kan felle gledes tårer for 17.Mai jeg vet ikke, er ikke sikkert jeg vil finne det ut noen gang heller men, som sagt, kanskje det er aldersbestemt
Dette var en lang og ærlig post, slit den med helsa ;P